Autonomi

Hvorfor opphørte de varme kildene i Chiapas? Og hva er koblingen mellom snegler og demokrati?

Snegler og selvstyre

Folkemøte i jungelen Foto: Ukjent

Folkemøte i jungelen

I juni 1994 sendte EZLN ut den andre deklarasjonen fra Lacandona. Der ble alle krefter som kjempet mot ”den dårlige regjering” i Mexico by innkalt til Den Nasjonale Demokratiske Konvensjon (CND). Møtet skulle holdes i området rundt landsbyen Guadalupe Tepeyac i Lacandona. Det ble bygd en stor scene, samt bygninger som huset kjøkken og overnattingssteder. Tusener av delegater fra hele Mexico var til stede. Zapatistene kalte i ettertid dette samlingsstedet for
aguascalientes, varme kilder, etter stedet hvor grunnloven av 1917 ble undertegnet. I februar 1995 gikk den føderale hæren inn i Lacandona på jakt etter EZLN-ledere og tilintetgjorde den varme kilden. Zapatistene lot seg ikke knekke, og i kjølvannet av toårsjubileet for zapatistopprøret, ble det dannet flere varme kilder som skulle fungere som kulturelle møtesteder for zapatistene og verden utenfor. De nye varme kildene fikk navnene La Realidad, La Garrucha, Oventik, Morelia og Roberto Barrios. Rent fysisk bygde møtestedene på tidligere tiders og kolonitidas relative autonomi og landsbyoppbygning. De ble bygd rundt en kirke, rådhus og marked, med mange samfunn og kommuner tilknyttet hvert enkelt senter. Rådhuset tilsvarer det som i dag huser de autonome myndighetene, og markedet de ulike kollektivene.

EZLN annonserte de første 30 autonome kommunene i desember 1994. Erklæringen ga ingen statlige reaksjoner. I dag finnes det 42 autonome opprørske zapatistkommuner, og det kommer stadig til flere. De autonome kommunene dannes på grunnlag av allmøter der samfunnene må komme til felles enighet. Det direkte demokratiet regjerer. Alle over seksten år har rett til å bli hørt, og kan stille til valg som helse- eller utdanningspromotører, kateketer, utsending til det autonome kommunestyret, den gode regjering, eller den politiske kommisjonen. Akkurat som praksisen var hos deres forfedre, trekkes et mandat tilbake om ikke prinsippet om å lede adlydende følges.

Veien blir til mens man går

De autonome kommunene fungerte tilsynelatende bra for folk utenfra. Det kom derfor som en stor overraskelse at et nytt system skulle overta for de autonome kommunene og varme kildene. Inviterte fra Mexico og resten av verden kom til Oventik den 9. august 2003 og var vitner til at caracol-systemet trådte i kraft.

Caracol, sneglehus, er et eldgammelt mayasymbol. Det sto for 0 i deres avanserte matematiske system og er slik sett en av mayaenes stoltheter. Samtidig symboliserer sneglehuset en spiral- jo lenger man tar seg inn, jo nærmere kommer man kjernen av zapatismen. Veien blir til mens man går, og man går spørrende, er kjente zapatistordtak. Dette innebærer en annerledes tidsoppfatning enn den som råder i den kapitalistiske verden.

Subcomandante Marcos fortalte om bakgrunnen for opprettelsen. For det første trakk han fram møtene med det nasjonale og internasjonale sivile samfunn preget av mangel på gjensidig respekt. Særlig var det veldedigheten han ville ta et oppgjør med, noe han eksemplifiserte gjennom én høyhæla rosa sko som hadde blitt sendt zapatistene som nødhjelp. Zapatistene ble så oppgitt over en slik form for ukritisk veldedighet uten tanke på reelle behov at Marcos alltid bar med seg denne skoen. Slik kunne han fortelle historien og gi et klarere uttrykk for hva zapatistene ville til livs gjennom det nye organisasjonssystemet. Han kritiserte videre enkelte NGO-er for å tvinge sine prosjekter på zapatistene, uten tanke for de faktiske ønsker og behov i samfunnene. Hvorfor bygge en ungdomsskole for et stort område når det folket først og fremst trenger er utdanning på barneskoletrinnet i sine egne samfunn, eller rent vann? I tillegg pekte Marcos på den skjeve fordelingen av prosjekter til de ulike samfunnene og kommunene. Oventik, den varme kilden som lå nærmest allfarvei, fikk overveldende mer støtte enn de andre sentrene.

Av interne årsaker ble den politisk-militære organiseringen påpekt. Til tross for at de autonome kommunene ønsket å etterleve prinsippet om å lede adlydende, så man at den militære organiseringa gikk ut over demokratiet og kommunenes selvstyre. Det var et uklart skille mellom sivilt og militært styre, noe som blant annet førte til at verken folk innenfra, eller utenfra, visste om de skulle henvende seg til EZLN eller de ulike autonome kommunene.

Gode, i stedet for dårlige, regjeringer

Dermed ble de gode regjeringer opprettet. Disse skulle fungere som et motstykke til ”den dårlige regjering”. Oppgavene deres skulle blant annet bestå av å opprettholde lov og orden, samt legge til rette for utdanning, helse og handel. Nå skulle ikke lenger ekstern støtte kunne øremerkes enkelte autonome kommuner eller samfunn. En annen forbedring var at kun de personer og organisasjoner som registrerte seg hos de gode regjeringene ville bli anerkjent som zapatister. Dette skulle forhåpentligvis hindre ikke-zapatister i å utgi seg for å være zapatister, slik en hadde sett mange eksempler på.

Sneglehusene har fungert i to år, og det er fremdeles for tidlig å trekke konklusjoner om hvordan de fungerer. Det man imidlertid kan slå fast, er at zapatistene har fått et bedre og mer direkte demokrati, der alle har en reell sjanse til å utøve innflytelse over alle beslutninger. Dette gjelder både i samfunnene, i de autonome kommunene og i de gode regjeringene. Motsetningen er dermed stor til den offisielle politiske organiseringen der urbefolkningen i stor grad har vært knyttet opp i politiske patron-klient-forhold. Zapatistene har ingen tro på at det politiske systemet kan skape noen endring for urbefolkningen. Subcomandante Marcos skrev i et kommuniké i juli 1997 at zapatistenes politiske posisjon er klar: ”Vi er i mot det statlige partisystemet, mot presidentstyret, for demokrati, frihet og rettferdighet; som er venstreorientert, inkluderende og mot nyliberalismen”. Hvorfor et så klart standpunkt?

Gjennom å stemme på et bestemt parti, i overveldende grad PRI, har urbefolkningen fått enkelte goder, men ingen reell løsning på de strukturelle årsakene til fattigdommen. I tillegg har valgene ofte vært skandalepregede. Dette gjaldt særlig presidentvalget i 1988. Kandidaten fra PRD, Den demokratiske revolusjons parti, ledet klart da datasystemet plutselig brøt sammen. Da teknologien igjen var oppe, hadde PRIs kandidat, Salinas de Gortari, vunnet med 50, 4 prosent, akkurat nok til å erklære seg som president. Det var nettopp han som satt ved makten da zapatistene gikk til opprør.


Et annet viktig trekk ved det nye systemet er at det i enkelte områder opprettholder lov og orden også blant ikke-zapatister. Eksempelvis kommer folk med ulik politisk tilhørighet til sneglehusene for å diskutere seg fram til enighet. De gode regjeringene kan altså hanskes med konflikter mellom zapatister, mellom zapatister og andre grupperinger, eller med konflikter der begge parter er ikke-zapatister. De sistnevnte opplever at rettspraksisen i de gode regjeringene er likere deres egen rettferdighetstankegang enn praksisen i det statlige rettssystemet.

Faktaboks

Caracol-systemet ble innført 9.august 2003. Det finnes fem ulike caracoler eller sneglehus: La Realidad, Oventik, La Garrucha, Morelia og Roberto Barrios. Disse fungerer som autonome sentre for 42 forskjellige autonome kommuner. Autonome samfunn er igjen tilknyttet de ulike autonome kommuner. I alle sneglehus finnes La Junta de Buen Gobierno (den gode regjering), velkomstkomité og informasjonskomité:

De gode regjeringer velges fra de autonome samfunn og varierer i størrelse fra sneglehus til sneglehus. Rullerende system, gjerne tre grupper som hver sitter en uke. Har ansvar for å sikre lov og rett, et godt utdannings- og helsetilbud, samt tilrettelegge for handel.

Velkomstkomiteen har ansvar for å registrere alle som besøker sneglehusene, og hvilke prosjekter eller humanitær hjelp som tilbys eller ønskes.

Informasjonskomiteen skal ta i mot mennesker som ”ber om informasjon og forklaringer på zapatistbevegelsen, historien og kampen deres”. Den er sammensatt av mennesker som har en spesiell status i samfunnene sine.

De autonome kommunene er sentre for et ulikt antall autonome samfunn. Her finnes det autonome kommunestyrer som er sammensatt av representanter innvalgt fra de autonome samfunnene.


Zapatistgruppa i Bergen
bergen@zapatista.no

Handlevogn

Vis handlevogna di.

Katalog